dukke
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
dukke m og f (bokmål), c (riksmål)
- leketøy som fremstiller en ekte person, oftest i mindre størrelse
- De lekte med dukker hele formiddagen.
- etterligning av person for andre formål, f.eks. for å vise frem klær
- søt og ordentlig pike
- person som handler etter andres vilje, følger andres påbud
Andre former[rediger]
- dokke (bokmål/nynorsk)
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| dukke | dukka | dukker | dukkene | (bokmål) |
| dukke | dukken | dukker | dukkene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser[rediger]
Verb[rediger]
dukke (bokmål/riksmål/nynorsk)
- bøye seg ned, bevege seg under noe
dukke seg (refleksivt) (bokmål/riksmål/nynorsk)
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
| å dukke, dukka | dukkar | dukka | har dukka | dukk, dukke, dukka | dukkande | dukkast | (nynorsk)
|
| å dukke | dukker | dukka | har dukka | dukk | dukkende | dukkes | (bokmål)
|
| å dukke | dukker | dukket | har dukket | dukk | dukkende | dukkes | (bokmål/riksmål) |